Til minne om pappa

I dag er det min kjære pappas bursdag. Jeg har vært på graven og satt ned blå perleblomster og tent et lys. Vi mistet ham for ett og et halvt år siden. Ufattelig at tiden har gått så fort. Jeg tenker ikke lenger så mye på den tiden da pappa var syk. Det har kommet mer på avstand. Det jeg minnes og husker best er hans humor og særegenheter, hans evne til å gi av seg selv, og hans kjærlighet, hjelpsomhet og omtanke for de han var glad i. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne varmen fra kinnet hans som når han ga meg en klem. Jeg kan fremdeles se det varme smilet og kjærligheten i øynene. Og jeg kan se armene han strakte ut når jeg kom på besøk. Han stilte alltid opp for meg og familien, alltid. Han var tryggheten selv, en klippe. En snill, god og omsorgsfull pappa, som alltid støttet meg. Han hjalp til med lekser da jeg var barn, han kjørte meg til og fra fest da jeg var ungdom, han lot meg gråte på skulderen hans da mitt første samboerskap tok slutt, og han pusset opp huset vårt i Nederland da jeg flyttet dit. Han holdt verdens fineste tale til meg da jeg giftet meg, og han var gudfar for mitt første barn. Pappa hjalp til da vi startet eget firma; han snekret reoler til lageret, han stod i kassa i butikken og han var med på varetelling og messer. Jeg tror at han, sammen med mamma, har vært involvert på omtrent alle områder i mitt liv - som den klippen han var for meg. Savnet er ufattelig stort, men størrre enn alt annet er takknemligheten for at nettopp jeg fikk låne ham denne tiden..